Sometimes you can't make it on your own

Har aldri skjønt helt hvorfor fredager er så deilig. Men idag fikk jeg en liten veiledning på hvorfor. Etter en strevsom undersøkelse av lungene, som innebar radioaktive strålinger, var kroppen min helt død. Alt gjorde vondt. Det var vondt å puste, alt var tungt. Det å løfte beina var som å løfte bly. Jeg måtte virkelig kjempe for å holde meg oppreist. Det bar rett hjem, hvor kroppen sa stopp og sofaen ble min mottakende sky. Kroppen trengte mye hvile. Gikk mange, mange timer før jeg i det hele tatt klarte å føre en samtale, uten å streve med og få fram budskapet og ordene. Det som reddet meg, og som redder meg hver gang, er min reddende engel. Han er så fantastisk. Ordner med mat, henter Ariel, hjelper meg og legger alt til rette for at jeg skal klare det jeg vil klare. Han er helt unik. Så kvelden dedikerer jeg til han og gutta. Det er viktig å prioritere venner, de skal man ha for alltid. Og han fortjener å ha en real guttekveld med alkohol og fifa, han er jo så flink med meg og med alt han foretar seg, og jeg tror i grunn han trenger litt fri fra meg. Jeg kan jo være veldig krevende når jeg er syk, for jeg blir fort frustrert og sint siden jeg er så lei av sykdommen.
Så min kveld har blitt brukt til å se tv og slappe av, kost meg på tur med Ariel og vært litt alene. Kjenner nå i skrivende stund at jeg er ganske tom og veldig sliten, så bør vel legge meg.
Satser på at morgendagen blir en mer energifylt dag! Er lei av storm og drittvær som har vært de siste dagene, så nå har jeg lyst på mer solfylte, kalde, klare høstdager med lange turer ute. Kanskje jeg etterhvert kommer i såpass form at jeg kommer meg tilbake i treninga! Det hadde vært deilig!
Min største motivasjon er Ariel, helt klart. Hun elsker å gå tur, uansett vær. Og ikke minst, så er hun så utrolig lykkelig og gla hver dag, uansett hvilket humør jeg er i. Skikkelig gledesspreder og livsnyter. Har mye å lære fra denne skjønnheten. Hun er flott. Trolig den jeg har betrodd meg mest til her i verden. Hun er veldig trofast og tillitsfull, og jeg roser henne med veldig god grunn, når jeg kaller henne verdens beste hund. For det er hun. Hun ligger sovende inntil låret mitt nå, langt inne i drømmeland. Drømmer meg litt bort når jeg ser på henne. Minnes tiden da hun var valp, første gang jeg så henne og jeg fikk henne med meg hjem. Hun kom på et helt perfekt tidspunkt, som en reddende engel fra himmelen. Bare ved å være sårbar, yndig og liten, gjorde meg veldig omsorgs- og tillitsfull til denne lille skapningen, når jeg følte at ingenting hjalp. Hun var der hele tiden, morgen som kveld. Sov med meg hver natt, trøstet meg når jeg trengte det og fikk meg til å le ved å være klossete. Viste meg at livet går videre og det er ikke vits å drukne seg i noe som ikke er verdt det. Hun er den første hunden jeg fikk, og definitivt den beste jeg kunne fått. Jeg skylder henne så mye for alt hun har gjort mot meg. I morgen skal vi ta en langtur, så kan jeg begynne å nedbetale gjelden til henne.
Drømmemannen min er ikke kommet hjem enda, men tenker meg at jeg tar kveld fordeom.