Gresset er fremdeles grønt på denne siden...

Det er enda tidlig morgen føler jeg, selv om jeg er inne i min tredje time som våken. Selv om kaffekoppen er inntatt, vil ingenting fungere. Etter å ha gått den lange milen til skolen med en ti-kilo tung skolesekk, skulle man i det minste tro at man fikk opp blodpumpen litt. Men det hadde faktisk motsatt effekt. To minutter etter at jeg kom inn døra på universitet, fant jeg fram til stolen min i søvne og sank raskt ned i den. Etter ti minutters tid kom bibliotekaren og spurte om det gikk bra. Jeg lot som jeg sov, for unngå pinligheten med å faktisk se så trøtt ut etter en time på badet idag. Bah... Exphil forelesningen frister like mye for meg som smalahove for andre. Hvis bare noen kunne komme med en kaffekopp, en puff til å slenge beina oppå og et deilig pledd så hadde det gjort mye for dagen min idag. Jeg er desverre ikke så gla i høst. Den minner meg på den lange, tunge mørketiden som er på vei til den kalde, bortblåste byen. Derfor skal jeg nyte den neste halvtimen med å se ut av vinduet for å se at gresset er fremdeles like grønt som i sommer (iallefall på min side) og at det kun er trærne som avslører hvilken årstid vi er i. Men som en av mine nærmeste bruker å si; "Det er et privilegium å få se at hver årstid kommer og går. For hva er vel alternativet?"