Nå har jeg vært syk i to dager. Har aldri vært så gla for en myk og god seng, på et kjølig rom med akkurat passe lys. Ikke minst har jeg vært frelst med butler på heltid. Det er trist og være syk når verken matlyst eller energinivået er optimalt. Alt kroppen trenger er søvn og konstant ro for i det hele tatt å kjenne seg bedre. Selv lys, prat og matlukt er tungt å ta innover seg. I min boble skulle alt helst vært sterilt, stille, rolig og harmonisk. Altså veldig urealistisk tenkt av meg. Men heldigvis for meg har jeg en som gjør selv de tyngste stundene, bedre. Han er helt fantastisk. Stiller opp, ordner, fikser, passer på og tar enormt godt vare på meg. Han forutser ting jeg vil eller trenger, passer på at jeg puster og har det bra. Han er rett og slett en drøm mot meg. Han skal jeg beholde, for alltid.
Klarte heldigvis å komme meg på skolen idag, siden det var obligatorisk (eneste grunnen til at jeg dro den slitne kroppen ut av senga og inn i bilen). Og som vanlig satt solstrålen min bak rattet og sa "Hei", før jeg rakk å synke ned i passasjersetet. Hun er verdens beste søster. Stiller opp, er som oftest i godt humør og motiverer meg til å fortsette. Først ble det en rask bytur, før hun tok meg med hjem til seg og gav meg frokost. For en sulten, innskrumpet mage var det godt å fylle den. Så bar det på skolen for ferskvannsvurdering av fisk. Da vi tok heisen ned (altså 11 stk dyttet sammen i en bitte liten heis - TRANGT!) til laboratoriet, var det like før jeg kastet opp frokosten. En intens stank av råtten fisk slo meg. Jeg tenkte at enten kom jeg til å spy av lukten eller så besvime av hele settingen. Ingen av delene skjedde. Heldigvis.
Kvelden skal benyttes til å sette sammen en fullverdig labrapport, men først har solstrålen min laget meg taco til middag. You just got to love her!
<3 - CP.
SvarSlett