Det slo meg idag da jeg satt på venterommet. Av alle mennesker som jeg omgås med i løpet av en dag, så er det et fåtall og et enda mindre tall av dem jeg kjenner og bryr meg om. Før var det andres mening foran min egen som gjaldt. Jeg satte min lit til at det ville være nok å være det andre ville jeg skulle være. At deres tilfredsstillelse skulle være min. Det var tungt. Langt inni meg, begynte det vel sakte å gå opp for meg at uten meg selv, er jeg ingenting. Hvis jeg deles med alle andre, hva er igjen av meg da? Hvis jeg skal definere meg - er det mulig å gjøre det uten andres konklusjon av meg? Eller er jeg egentlig bare enda en kopi av hva samfunnet former alle til? Er jeg en del av den større helheten - eller er den en del av meg? Hva er bare meg, kun meg, og ikke noe annet? Finns jeg-et?
Det fikk meg til å undre over om min eksistens, som kanskje er den største tanken en kan tenke.
Jeg slo meg til ro med at å spørre et slikt spørsmål, vil gi et svar som jeg ikke vet om jeg er klar for enda. Hva er vitsen med å se på svaret før man stiller spørsmålet? Det er som å snike på fasiten før prøven er gitt ut. Man må gjøre seg fortjent til svarene for at de skal gjelde og føles gode. Det er den følelsen av mestring som gjelder. Så jeg skal tenke, smake, lukte og kjenne på tanken før jeg spør spørsmålet. Bare på den måten er jeg klar når jeg vet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar