I kveld gikk det opp for meg at dette er et tidspunkt i livet jeg trives med, selv om jeg er den kontrollfriken som jeg er. En tid der alt er usikkert, selv om det egentlig er ganske sikkert. At alt faller litt om hverandre samtidig som noe nytt bygges opp. Det er full aktivitet og en haug med motsetninger. Man utfordrer seg selv til nye høyder samtidig som man skaper seg et fallnett eller en fallskjerm. Et holdepunkt og trygghet, for det er ikke å skubbe under en madrass at vi aller helst liker stabilitet og god tilgjengelighet. Alt skal skje fort, i rekkefølge og etter best mulige forhold - hvis ikke blir det kaos. Iallefall for meg. Jeg er blitt en utålmodig sjel. Har aldri nok tid, aldri nok overskudd. Det skal rette på seg snart føler jeg. En ny vei åpner seg og jeg må finne de rette skoene å gå i. Føler jeg er veldig nært. Kanskje så nært som jeg aldri har vært før. Mon tro om jeg for en gangs skyld kanskje gjør det rette? Forskjellen fra nå og før er at jeg har funnet tillit hos noen andre. Jeg har lagt alt av meg i en annen sine hender. Og han er verdt det. Jeg har aldri nølt, angret, tvilt eller vært bekymret. For når jeg kjenner virkelig etter, inni i den pumpende muskelen, så er dette det eneste rette for meg. Han er virkelig alt. Hvis jeg kunne puttet alle mine drømmer, alle tanker, framtidsplaner og ønsker ut i live, så er han der hele veien. Han er dem. Min engel her på jorden. Han er nøkkelen, løsningen, svaret, grunnmuren, hånden, lyset, de blanke arkene, sjansen og kjærligheten. Hva du enn vil kalle det. Han er den utvalgte.

Etter alt som har vært så har jeg to stykker som alltid har vært der, uansett på døgnet. Hun ene har jeg hatt i snart fire år. En lodden, liten sak som forstår så utrolig mye. Hun er mer enn bare en hund. Hun er meg i en hunds kropp. Hun vet alt. Hun er alt.
Også har jeg Camilla. For ei jente. Hvis det er ei som kjenner meg ut og inn så er det henne. Hun er min høyre hånd. En jeg alltid kan spørre om råd og som svarer rett fra leveren. Selv i de tyngste og hardeste tidene har hun vært der og sagt "det går bra". Når de ordene kommer fra henne, har jeg alltid trodd på de. Hun fortjener kun det beste. Det aller, aller beste. Og selv om jeg kanskje er hard mot henne, så vil jeg kun skjerme henne for alt vondt her i verden. Sånn har det alltid vært. Og det kommer alltid til å være slik.
Fortell dem det før det er for sent, har jeg lært. Det blir jeg aldri å glemme.